Reflection XXXIX

Opphøyer deg selv ikke til en større nivå. I stede kjenner hva er verdien din. Kjenner at du, sånn alle andre skapninger i jorden, har en del av guds hellige ånd, en del av hans essene. Vi er sammen, med alle andre ting som har liv, sammen er vi vakre. Vi er ikke gud, men vi har gud i oss, selv hvis du tror eller forstår ikke hva gud er, for gud er mysteriøs å tilå kjenner gud er lange på avstand av oss.

Kuben

Så var jeg der, i midten av ørkenen, skal et sted, kanskje ingensted. Vindet var styrk og i store vindkaster blåste sand tvers ansiket mitt, men jeg var rolig, for det er hvor jeg burde bli. Da skjedde jeg opp på en kube, som ligger i midten av ørkenen. Det var små, større enn handen min, og skapt fra noe metall, some bronse eller wolfram. Skrivet på det var ord, men jeg kunne ikke ler dem, selv hvis de virket så fortrolig.

Da så jeg en hull, bak og på høyre, i det var en tre stige som går ned. Plutselig så jeg en hest, føran meg, ved siden av hullen, med en enkel sal. Ingen pakker og baggasjer, ingen rustning, verken gamle, eller nye. Forskjellig, som hvis det var mer om hesten enn jeg kunne se. Hvordan hadde jeg ikke sett det før? Noe uvanlige skjer her. Og da, plutselig, var blomster, alle rundt meg, kommer inn fra avstand, blomstering som ringen strammet. Tusen om tusen blomster, sånn langt som jeg kan se, og forsatt kunne jeg se sanddyner på avstand, sånn store fjell rundt meg.

Og så til slutt, på avstand, over sanddyner, dukket opp en styrk storm. Det stormet inn, men jeg var ikke redd. For rundt meg, og hullen med stige, hesten og kuben, og under oss var sand, sånn det var før og det hadde ikke endre. Bare bortenfor begynt blomstene, og jeg følt stormen ville ikke skad meg. Her var jeg med meg selv. Og selv om alt rundt meg var større, alt var ment å bli oppdaget.

———————————–
I refleksjon av kuben test – en japansk psykology spill

Reflection XXXVII

For alle tiden hadde jeg bruked, jeg har lært å så litt. Jeg kunne ikke fortelle eller sjå selv den mest grunnleggende av tankene mine. Hvordan kan jeg forklare til noe hva jeg tenke når jeg kjenner ikke hva er rett og sant? Alle er spørsmål for meg selv, og der er ikke svarer å finne. Hvem er Gud, hvem er oss? Hva er viktig? Vi må alle liv og dø, det er alle jeg vet. Kanskje søken til sannhet er meningsløst.

Tretti og jeg er her nå. Hva har jeg? Jeg har kjærlighet. Til meg jeg tro det er nok.

More Than Dust

“You make beautiful things, you make beautiful things out of dust.” – Beautiful Things by Gungor

Today (Oct 1st 2015 on original writing) I thought “is it possible that I am a beatuiful thing?” In my heart, I believe I shouldn’t think like that. But why? Why could I not also be a piece of the world that God has created?

Because I believe I haven’t much, or actually value. I am a machine. Either I do as I should or I fail. There shouldn’t be, in my life a reward.

But I believe in love, and I believe that I am a child of God, along with everyone else. I am in conflict with myself – to be good I must do as my faith tells me to, but broken pieces of me think that is bad. I must be different and uncommon.

I’m stupid though, and I think it’s dumb. How can I be different? I think I must listen to my friends. See myself as they see me, or see myself as I see them. What does God want from me? This is also important. Now that I am here, in a new city, what shall I do for my Lord. So many questions, so little answers.

“Du skaper vakre ting, du skaper skaper vakre ting fra støvet” – Beautiful Things by Gungor

I dag (Oct 1. 2015 når skrive jeg dette) jeg tenkte, er det mulig at jeg er vakre ting? I hjerte mi, jeg tro jeg må ikke tenk som dette. Men hvorfor? Hvorfor kan jeg ikke også bli en del av verden om Gud hadde skapt?

Fordi jeg tro jeg har ikke mye, nei… ingen “value.” jeg er en  maskiner. Jeg enten fullført hva jeg burde, eller jeg feil. Der skulle ikke bli, i dette livet min, en “reward.”

Men jeg tro i kjærlighet, og jeg tro jeg er gudsbarna sammen med alle mennesker. Jeg er i konflikt med meg selv – å bli god jeg må gjør som mine tro fortelle meg til. Men brutt deler av meg selv tenkt om det er dårlig. Jeg må være forskjellig og uvanlig.

Jeg er dum. Å tror dette er dum. Hvordan kan jeg bli forskjellig? Jeg synes jeg må lytte til vennene mine. Se meg som de se meg, eller se meg som jeg se dem. Hva vil Gud fra meg? Det er også viktig. Nå om jeg her, i en nye by, hva skal jeg gjør for herren mine? Så mange spørsmål, så litte svarer.