Reflection XXXX

What is man but the imperfect blending of carnal beast, and divine reason: two natures made to form one being. The instinct to smell, to feel, to hear and see and taste the world around us – to snap to action. The mind to see what is unseeable, the forces and forms that exist beyond that which can be detected by powerful but limited senses – to name these fundamental things, and comprehend and apply them.

And yet the foolishness we exhibit when we easily forget what we are.

Reflection XXXIX

Opphøyer deg selv ikke til en større nivå. I stede kjenner hva er verdien din. Kjenner at du, sånn alle andre skapninger i jorden, har en del av guds hellige ånd, en del av hans essene. Vi er sammen, med alle andre ting som har liv, sammen er vi vakre. Vi er ikke gud, men vi har gud i oss, selv hvis du tror eller forstår ikke hva gud er, for gud er mysteriøs å tilå kjenner gud er lange på avstand av oss.

Reflection XXXVII

For alle tiden hadde jeg bruked, jeg har lært å så litt. Jeg kunne ikke fortelle eller sjå selv den mest grunnleggende av tankene mine. Hvordan kan jeg forklare til noe hva jeg tenke når jeg kjenner ikke hva er rett og sant? Alle er spørsmål for meg selv, og der er ikke svarer å finne. Hvem er Gud, hvem er oss? Hva er viktig? Vi må alle liv og dø, det er alle jeg vet. Kanskje søken til sannhet er meningsløst.

Tretti og jeg er her nå. Hva har jeg? Jeg har kjærlighet. Til meg jeg tro det er nok.

Reflection XXXVI

It is not enough to do or say one thing, and inside feel something completely different. If you do this you inject poison into your own heart, and you become false to yourself and to others. Control will be lost, and yourself destroyed.

Rather if you think it important to do something other than what is natural to you, for a good that you know, appreciate and cherish, then commit to it and use the reason of your directing mind to calm your heart, over and over till it is still again, lest it be like a cornered animal – frightened, aggressive and lashing out.