Kuben

Så var jeg der, i midten av ørkenen, skal et sted, kanskje ingensted. Vindet var styrk og i store vindkaster blåste sand tvers ansiket mitt, men jeg var rolig, for det er hvor jeg burde bli. Da skjedde jeg opp på en kube, som ligger i midten av ørkenen. Det var små, større enn handen min, og skapt fra noe metall, some bronse eller wolfram. Skrivet på det var ord, men jeg kunne ikke ler dem, selv hvis de virket så fortrolig.

Da så jeg en hull, bak og på høyre, i det var en tre stige som går ned. Plutselig så jeg en hest, føran meg, ved siden av hullen, med en enkel sal. Ingen pakker og baggasjer, ingen rustning, verken gamle, eller nye. Forskjellig, som hvis det var mer om hesten enn jeg kunne se. Hvordan hadde jeg ikke sett det før? Noe uvanlige skjer her. Og da, plutselig, var blomster, alle rundt meg, kommer inn fra avstand, blomstering som ringen strammet. Tusen om tusen blomster, sånn langt som jeg kan se, og forsatt kunne jeg se sanddyner på avstand, sånn store fjell rundt meg.

Og så til slutt, på avstand, over sanddyner, dukket opp en styrk storm. Det stormet inn, men jeg var ikke redd. For rundt meg, og hullen med stige, hesten og kuben, og under oss var sand, sånn det var før og det hadde ikke endre. Bare bortenfor begynt blomstene, og jeg følt stormen ville ikke skad meg. Her var jeg med meg selv. Og selv om alt rundt meg var større, alt var ment å bli oppdaget.

———————————–
I refleksjon av kuben test – en japansk psykology spill

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *